Lykke og rasjonell egoisme
Altruister hevder egoisme er en motpol mot altruisme, at altruisme er av det gode og egoisme av det onde, at egoisme er å ofre andre for seg selv. Egoisme handler om å sørge for sin egen lykke, ikke om å ofre andre. En som blir mer ulykkelig, nå eller i fremtiden, av egoistiske handlinger er en urasjonell egoist. Den som virkelig er sin egen lykkes smed, og som virkelig oppnår en tilstand av lykke gjennom refleksjon og tanke, er en rasjonell egoist. En rasjonell egoist erkjenner at det bare er individet som kan føle lykke. Det er ikke noe som heter «kollektive» tanker, eller «kollektiv» lykke.

Man føler frykt for å dø, glede av å leve og sorg når man ikke har en opplevelse av å leve. Hvis du ikke føler deg tilfreds, hvis det er noe som mangler så er det ditt «ego» som sier i fra at noe er galt . Det er aldri noe kollektiv som kan bestemme dine behov, et kollektiv kan aldri vite hva dine behov er. Du må finne ut av hva du har lyst til, og leve opp til dette selv. For å finne lykken må du følge ditt «ego». Det er ingen andre som kjenner ditt «ego» bedre enn deg selv.

Det er ditt ego som sier i fra at noe er galt. Dette gjør den med egoets innstinkter. Du blir sulten, du blir redd, du blir lei deg. Det er aldri noe kollektiv som blir sulten eller lei seg, det er ett individ. Det er ditt ego som føler glede av å være sammen med individer som man er glad i. Det er ditt ego som blir seksuelt tilfredsstilt, det er ditt ego som har glede av å skape. Det er individet som får en trygghetsfølelse av å bli passet på av andre, det er ikke noe kollektiv som føler seg trygg, det er individene, alle egoene, som skal føle seg trygge. For å lettere overleve søker individene felleskap, dette er ikke kollektivisme. Individene søker samhold, fordi man lettere overlever sammen. Man har en trygghetsfølelse av å bli passet på andre, og man passer på andre som en gjensidig respekt. Dette skaper allianser/vennskapsbånd, og ingen kollektiv tvang. Et samfunn skal hjelpe deg med dine behov, det skal aldri bestemme dine behov for deg. Individet er primært, kollektivet er sekundært.

Lykken er å produsere, dele livet med likemenn, og ha en følelse at man eksisterer. Ditt ego trives ikke hvis ingen legger merke til deg. Dette kan vi se et sterkt eksempel på hos forsømte barn, som regel krever de senere i livet vennskapsbånd hvor man får muntlig tilbakemelding om at personer er glad i dem. Det hjelper ikke om barnet har vokst opp i et kollektiv, kjærligheten må være individuell, ikke kollektiv. Noen må gi uttrykk for å ha glede av individet, ikke kollektivet individet tilhører. Lykken er å vite at du som individ faktisk eksisterer, å få positive tilbakemeldinger fra andre, i form av kommentarer, fysisk berøring og andre tegn på kjærlighet. Individer som ikke opplever dette oppsøker negative tilbakemeldinger, i form av provokasjoner. Dette kan både være bevisst og ubevisst. Individet må ha en tilbakemelding om at det eksisterer, det er naturens gang. All kollektivisme går i mot naturen, og i mot fornuften. Man har glede av positiv nærhet med andre, dette gir en trygghetsfølelse og er en tilbakemelding om at man faktisk eksisterer.

Lykke er en positiv oppfatning av egen eksistens og kjærlighet er å vise andre det positive i deres eksistens.