Kunnskap og fri vilje

Som alle dyr erfarer mennesket med sine sanser. Det faller ikke unaturlig at man blir formet som en person ut i fra hva man har erfart. For en som har opplevd dritt og elendighet blir han formet deretter. På den annen side er det også visse signaler om at gener kan ha en del å si på enkelte faktorer av oppførsel og sinnsliv, for eksempel kan psykopati, angst og anoreksia være arvelig, og dermed genetisk betinget. Man har også isolert gener som fører til andre sinnslidelser, noe som kan tyde på at sinnslidelser er fysisk bestemt, lik sykdommer (men ikke smittsomt, selvfølgelig). Ut i fra disse to faktum har det kommet to fanatiske bevegelser når det gjelder oppfatningen av menneskets vilje. Noen hevder at menneskets vilje er kulturdeterminert, altså at det bare er det som du har erfart som bestemmer dine handlinger. Andre igjen hevder at det kun er det fysiske (i hjernen din) som bestemmer dine handlinger. Legg merke til at begge disse retningene ser bort i fra noen individualitet. Disse retningene har også en objektiv oppfatning av hvordan mennesker determineres, de determineres av noe fysisk eller utenpåliggende, og det er ingen indre «subjektive» sannheter hos mennesket. En motforestilling mot dette igjen er «alt er subjektivt», en oppfatning om at alt som blir erfart er gjeldende kun for "subjektetet" som erfarer. Det som er sant for meg er altså ikke nødvendigvis sant for deg. For å bevise dette bruker subjektivister relativisme, de kan for eksempel hevde at for en mann som er 1.50 cm høy kan en hylle hvirke høyere enn for en mann som er 1.90 cm høy. Legg alikevel merke til at disse høydeforskjellene er snakk om fysiske forskjeller, subjektivister hevder altså at subjektiviteten er fysisk bestemt, hvis de skulle benytte seg av dette argumentet.
For å komme tilbake til utgangspunktet, mennesket erfarer altså kunnskap. Hvis jeg for eksempel ser en hvit gås, erfarer jeg at gåsa er hvit. Hvis jeg på den annen side kun har erfart hvite gjess, kan jeg kanskje gå automatisk ut i fra at alle gjess er hvite, og i tillfelle kalles dette indusert kunnskap. Dette betyr at jeg ikke baserer alle mine kunnskaper på erfart kunnskap, jeg bruker også den erfarte kunnskapen til å indusere ny kunnskap med tankegangen. Dette er en egenskap som (på denne planeten) antageligvis er unik for mennesket. Det man skal legge merke til er at slike induserte sannheter ikke alltid er sanne, derfor kan man snakke om subjektive og objektive sannheter. Erfart kunnskap (gåsa er hvit) er absolutt og objektiv, indusert kunnskap (alle gjesser er hvite) er en antagelse, og dermed usikkert.


Denne egenskapenen er referert til som «fri vilje». Jeg kan velge å indusere den kunnskapen jeg vil, uavhengig om hva jeg erfarer. Jeg kan for eksempel påstå at det finnes lilla gjess, selv om jeg ikke har erfart noen lilla gjess. Indusering er en handling som ikke er kulturelt eller fysisk betinget, og kan dermed bare bli utført av personer som har en fri tankegang, altså en åndelig frihet. En person som ikke har en slik fri vilje, og som altså ikke kan indusere kunnskap ut i fra hva han har erfart er ikke mer enn en maskin, en robot. Slike induksjoner kan være rasjonelt betinget, eller urasjonelt betinget. For eksempel, hvis man kun har sett hvite gjess er antagelsen om at alle gjess er hvite mer rasjonelt begrunnet, enn hvis man påstår at det også eksisterer blå gjess. Videre; å si at det kan eksistere blå gjess er (i et gitt tilfelle der man ikke har observert så å si alle gjess, som mennesket har gjort kollektivt) mer rasjonelt enn hvis man påstår at det kun eksisterer hvite gjess. Evnen til å planlegge er avhengig av den induserte tankekraften i mennesket, noe som innebærer at mennesket må ha forståelse for hva begrepet «tid» er. Mennsket er altså bevisst på begrepet «tid».


Bevissthet

Å ha bevissthet vil si å forstå symboler og begreper. Jo flere begreper du kan, jo mer bevissthet har du. For eksempel en katt har naturligvis ikke like mange begreper som et menneske. Katten vet hva «sulten» er, da en katt antageligvis får samme vemmelse som menneske når mennesket blir sulten. En som med vilje gjør at en katt ikke får spise skader altså katta. Man kan altså ikke skade noen som ikke har bevissthet. Det finnes mange slike begreper som er dannet ut i fra kroppslige følelser, som «sulten», «tørst», «fysisk deilig», «fysisk vondt», «seksuelt tilfredsstillende», «mett», «kvelning» etc og de danner alle bunnen av menneskers og dyrs behovspyramide. Felles kjennetegn for alle disse begrepene er at de stort sett er like for alle mennesker, så sant mennesket ikke har en fysisk eller psykofysisk skade. Dette er fordi begrepene er bestemt av det fysiske i mennesket selv. Disse begrepene står altså langt nede i hierarkien, og mange av dem tenker vi som regel ikke over en gang, før det blir en mangel. For eksempel tenker vi sjeldent på å puste, til vi får kvelningsfornemmelser, altså er vi faktisk ikke bevisst på at vi puster før vi har erfart at vi ikke puster! Vi danner oss altså ikke de grunnleggende begreper før vi får bruk for dem.

En som ikke har opplevd å måtte planlegge, eller vente på noe som er planlagt, har ikke forståelsen for begrepet tid. En som ikke på den måten er opplært å vente på noe, som man enten gruer eller gleder seg til, har heller ikke oppfattet begrepet «kjedsomhet» og vil altså ikke kjede seg. Slik faller det seg naturlig at feks katter ikke kjeder seg.