Etikk
Det er to grunnleggende forskjeller i alle de ulike etiske teorier som man burde legge spesielt merke til. De mest polariserte og tydeligste forskjellene er egoisme og altruisme, men disse blir mindre viktige i sammenheng og blir som regel anvendt som avledningsmanøver av sine tilhengere. De motsetningene jeg snakker om er sinnelagsetikk og konsekvensetikk. Når vi har delt etikk etter sinnelag og konsekvens, kan vi derigjennom dele opp selve sinnelagsetikken til et egoistisk sinnelag og altruistisk sinnelag. Som i betegnelsen er forresten sinnelag den etikk som kontrolleres av følelser og innskytelser, og ikke rasjonell tenkning. Den egoistiske sinnelagsetikk er den hvor man handler egoistisk, uten å tenke på følgende hverken for seg selv eller andre. Dette medfører handlinger som skulking, tyveri, rusmisbruk, feil kosthold, osv. Psykopatene befinner seg også i den sinnelags-etiske egoismen, men ikke alle som er sinnelagsegoister er psykopater. Den altruistiske form for sinnelagsetikk derimot, som er den mest aksepterte holdning i dagens politiske teorier og akademiske teoretikere, er den hvor man ser på enkelttilfeller, uten å hverken tenke på helheten eller konsekvensen av hva man egentlig bedriver. Dette medfører handlinger som å overbefolke et stabilt land som Norge med muslimer, gi bort u-hjelps penger til demagoger osv.
All form for sinnelagsetikk, enten om den er egoistisk eller altruistisk, er altså urasjonell. Dette fordi sinnelagsetikk følger følelser og konformitet, og ikke virkeligheten. Å handle i overenstemmelse med virkeligheten derimot, vil si å være fornuftig, og folk som lar sin fornuft og ikke følelser eller fantasier styre sin etikk, er konsekvensetiske.
Konsekvensetikk er den etikk som analyserer virkeligheten, overveier mulige konsekvenser av en handling, og gjør det som er best for en selv og alle de som er rundt en. En fornuftig og rasjonell etikk, som forholder seg til virkeligheten, og ikke en subjektiv følelsesverden. Et eksempel på en slik er rasjonell egoisme, en individualistisk teori som sikter på at individet handler til fordel for seg selv, og dermed også for hele samfunnet, da det er mest rasjonelt for individet å tilhøre et stabilt samfunn. Om man begrunner seg for en slik konsekvensetikk fordi det er den som er best for samfunnet er man altruistisk rasjonell.
Både rasjonell egoisme og rasjonell altruisme er former for individualisme, som omhandler å vise omsorg og kjærlighet for ethvert individ, da det er individer som har følelser, og ikke kollektiver. Egoister begrunner sine valg med egeninteresser, og altruister for andres interesser, og det vil alltid være best for alle at alle har det bra.

Videre ser man altså at sinnelagsegoisme gjør individene til prestisjejagende mennesker uten medfølelse, empati eller forståelse for andre mennesker: «Egotismen»¹, og sinnelagsaltruisme forsterker gruppementaliteten, lydigheten, konformiteten, underkastelsen og avhengigheten: «Kollektivismen», og begge deler forstopper den rasjonelle tankegang. Samtidig har vi fått to poler med egoister og altruister som skylder på hverandre for dagens rådende problemer i samfunnet og i politikken, blendet av sitt hat. La meg gå litt lenger unna, for perspektivets skyld: Problemet i dag er nemlig hverken egoisme eller altruisme, vi har nok av begge deler. Problemet er sinnelagsetikken og dobbeltmoralen. I det politisk korrekte er det sinnelagsaltruismen som råder, og i samfunnet generelt sinnelagsegoismen og, som kanskje forstått; begge deler er på samme side av den fundamentale oppdeling 'konsekvens vs sinnelag'. På begge plan må følgende byttes ut med en konsekvensetikk, på politisk samfunnsmessig plan gjerne en altruistisk form, og på det individuelle plan en egoistisk og individuell. Man må forholde seg rasjonelt til denne virkeligheten, og vi må få lov til å være autonome og selvstendige, noe som uansett kommer til fordel for alle andre. Både sinnelagsegoismen og sinnelagsaltruismen styrer oss, enten etter andres normer og idealer, eller av det vi tror gjør oss populære og gir oss mer makt. Bare ved å stille kritiske spørsmål som 'trenger jeg virkelig en ny dyr bil når jeg egentlig ikke har råd?' og 'blir verden virkelig bedre ved å importere mennesker fra verdens mest lukka plasser inn i en av verdens mest frie land?' for så å svare rasjonelt og korrekt på disse spørsmål, kan man etterhvert kvitte seg med urasjonelle dogmer som gjennomsyrer dagens urasjonelle, men faktisk også frie samfunn, med tanke på moral.


Når jeg blir spurt om jeg er altruistisk eller egoistisk, vil jeg fra nå av svare: «Jeg er konsekvent».




1. Der de fleste sinnelagsaltruister forbanner seg over "egoisme", som egentlig ikke er noe annet enn å ta vare på seg selv, og dermed ikke så galt i seg selv, vil jeg bruke det forglemte uttrykket egotisme, som inneholder momenter som 'hensynsløshet' og 'manglende empati'. Hverken egoisme eller altruisme er i seg selv galt, det er opp til individet å velge om man vil være egoistisk eller altruistisk, og ingen andre har noe med dette valget å gjøre. Å fordømme enkeltindivider fordi dem er egoistiske eller altruistiske er psykopatisk og urasjonelt.