Kitsh, - og to eksempler
Forfatter Lebbe | Sist oppdatert: 21.01-05

Hva er kitsch?

Kitschen står som en motsetning til kunsten. Der hvor kunsten er toveis kommunisering, er kitsch en enveis kommunisering, tale fra artist til tilskuer. Kitsch følger ingen intersubjektive - kollektive - kulturelle - normer om hva som er rett og galt, kitsch er nemlig abstraksjoner av det universale og tidløse. Den kan ikke forholde seg til moralkodekser lik kunsten, nettop fordi kitschen fungerer på tvers av (intersubjektiv) moral. I kunstens verden er kitcsh ren ondskap. Kitsch tar utgangspunkt i den sansbare objektive virkelighet.

Kitschens "regler" ligger ikke på det kulturelle plan, men på det rasjonelle. Reglene her er for eksempel teknikker man kan ta i bruk for å få verket til å se mer realistisk ut, og må mer ses på som retningslinjer enn regler. Kitschen slik vi kjenner den i dag, startet når huleboere i oldtiden skriblet opp streker som er generaliseringer og abstraksjoner av levende vesener. Kitschen er en jordlig omfavnelse av virkeligheten, i motsetning til kunstens eskapisme.

Kitschen springer ut i fra den ateistiske bevissthet om at vi kun lever på denne planeten, i dette livet, og at vi må handle i denne verden for å overleve. På denne måten har kitsch mye til felles med filosofien Objektivisme, og det er ikke noe unaturlig at kitsch-maleren Odd Nerdrum har gitt sin støtte til filosofen Ayn Rand. Den moderne kitschdefinisjonen har også hentet mye herfra, og er med på å gjøre essensen av Objektivisme enda mer kjent i stadig videre former.


Alphaville og kitsch

For den som lurer på hva kitsch er, kjøp et album av Alphaville. Den mest kjente låta deres er nok "Forever young", og bare den er et godt eksempel på at musikken deres symboliserer kitschen. For det første handler den om udødelighet, og dette er en viktig essens i kitschen, forsøket på å udødeliggjøre mennesket, som Hanna Cecilie Skurdal skriver i sin doktoravhandlign om Kitsch og Objektivisme; "Generelt er kitsch en hyllest til livet, en flukt fra døden og ikke til den".

Men Forever Young er ikke den eneste gode låta til Alphaville, selv om det er den mest populære. En av mine favoritter er sporet "Apollo" på albumet deres 'Stark Naked and Absolutely Live'. Åpningen av låta overbeviser deg om at de har sittet lenge med sine elektroniske verktøy og finpusset på sangen, og selv de som ikke liker synth-pop burde være enig i at denne musikken er objektiv bra. - Og i kitschen er nettop selve kvaliteten i håndtverket en avgjørende faktor.

To Germany With Love er også en av deres bedre spor, fra Forever Young-albumet, og her kan man også merke kitschens stylisering av virkeligheten. Selve teksten hyller deres moderland, og som dem synger, er teksten "In foreign words, a tongue of actuality". Dem synger også "all real, but still unseen", noe som støtter opp om kitschens objektive virkelighetssyn, om at virkeligheten er slik den er, og at mennesket kan oppfatte denne direkte, samt gjengi den virkelighetstro, og ha en hierarkisk forståelse av virkeligheten slik den er. Jeg får altså et inntrykk om at Alphaville, - bevisst eller ubevisst - følger kitschen helt fra den dypeste metafysiske nivå. Kitschens prinsipper er jo "basert på en ytre virkelighet som er objektiv, og som gjenspeiler seg når tilskuer integrerer det tidløse håndverket" som Hanna Cecilie Skurdal sier i artikkelen "Kitsch - En definisjon.

Summer In Berlin, fra Forever Young viser også kitschens tendens til å romantisere med virkeligheten, såkalt romantisk realisme - som jeg annser er en underkategori av kitschen, og ikke kunst. Romantisk realisme inneholder jo alltid kitschens kjennetegn, selv om "kunst"-retningen er snevrere enn kitsch.

The Jet Set fra samme album viser kitshens feiring over livet selv, og kitschens autonome frihet, som blir sett på som ondt i kunstens verden. Astral Body fra albumet Dreamscapes er også et eksempel på kitschens forsøk på å udødeliggjøre mennesket, og som dem så fint synger "but before i leave, i just want to feel love". Astrale kropper er forøvrig også tatt opp seriøst for seg i den aristoteliske filosofien Aksistensialisme.

Alphaville griper i sannhet rundt kitschens 'sense of life', og er virkelig kitsch på sitt beste. Kanskje ikke på sitt aller beste, da Alphaville også innimellom kan ha en tendens for å bli litt for stylisiert, og litt for plastikkaktig (kommersiell). Jeg tror kitsch kan ha denne tendensen, fordi den er avhengig av å bli kommersiell for å overleve, - kitsch får jo ikke statlig støtte lik kunsten. Det rent kommersielle er uansett en ganske liten minusside av Alphavilles fantastiske verker - er du en kitsch-digger som meg, gå til anskaffelse av LP-spiller og Alphaville-platene nå!


Plakaten

Selv om dette styliserte maleriet befinner seg på "art.com" er det ingen tvil om at det er kitsch. Slikt finner man selvfølgelig ikke på et kunst-museum, men som en reklameplakat. Plakaten er et fint symbol på de kapitalistiske markedskrefter som kitschen er avhengig av for å overleve, samt menneskets teknologiske fremskritt og potensiale til å overvinne og utnytte naturen.

Maleriet er av en heis som går oppover i fjellet, en innretning som muliggjør at hvem som helst kan reise opp og nyte naturen og utsikten. Man finner ikke noen impresjonistiske eller surrealistiske momenter som ødelegger maleriet, den er helt ren og stylisert, noe som gjør det lettere å ha en ren nytelse av selve motivet.

Fargene er i bakgrunnen lengst oppe lyseblå, og nedover i bildet, samt nærmere tilskueren blir fargene mer gråere og mørkere, og avsluttes av selve budskapet, reklamen, som blir skrevet med rosa skrift med store bokstaver nederst på plakaten. Appelerende og vakkert, ren og høyverdig kitsch.


Funiculaire Chamonix - Planpraz


Ars longa, vita brevis?
Art is long, life is short. Dette er en fin oppsummering av kunsten, spesielt hvis man setter kitsch som dens motsetning. Hvor kunsten virker nedverdigende for livet selv, er kitschen der for å opphøye den. Så sett på litt Donna Summers eller Alphaville på radioen, og føl gleden strømme over deg atter en gang. Livet er nu, SKÅL!


Denne artikkelen er også postet på hjemmesiden til kanalen #filosofi.no @ undernet!

Kilder og andre lenker

Artikkler om kitsch Odd Nerdrum og Jan-Ove Tuv
Kitschforum.noHanna Cecilie Skurdal