Metafysikk

Mange synes at filosofi bare er 'vissvass' og at å filosofere bare er å svirre rundt grøten. Den eneste måten å ikke snurre rundt grøten på, er å si at en ting er det en ting er. For hva kan den ellers være? I filosofien har en rekke filosofer kommet med uttalelser om at det vi observerer ikke er 'sannheten'. Vi har Platons hulelignelser, Kants Ding für Mich, og Wittgensteins påståelser om at matematikk og logikk ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Descartes mente at vi ikke kunne være sikker på om det vi observerte var virkelig, kanskje er det noen onde ånder som lurer oss, kanskje vi bare drømmer?

Når jeg ser på et glass, så vet jeg at den er der, nettop fordi jeg ser på den. Om det skulle være noe utenfor som genererer inntrykket av dette glasset, så er den fremdeles der, for meg, og for alle rundt meg. Glasset og meg består i samme verden, en verden som blir kalt for eksistensen, og alt som består i denne verden eksisterer i denne eksistensen. Om selve eksistensen blir generert av noe annet (som i matrix), gjør ikke det at eksistensen er en illusjon for de eksisterende, de eksisterer jo nettop i eksistensen som da skulle være generert. At verden blir generert av noe annet er en teori om verdens tilkommenhet, og må ikke forveksles med verdens fullkommenhet. Verden er slik den er.
Jeg eksisterer i denne verden, og utgangspunktet i min filosofi er ikke at jeg tenker, men min erfaring av, og i, denne verden, fordi mine tanker er refleksjoner over det jeg har erfart. Dette sjeldne (men snart moderne) filosofiske utgangspunktet fordi min filosofi er for de som, i likhet med meg, lever i denne verden - og ikke i en annen (subjektiv verden). Utgangspunktet og alle relasjoner i min filosofi er altså denne verden, eksistensen, beskrevet som A = A (som er nedarvet fra Aristoteles og videreført av Rand). Dette forhindrer meg ikke i å ha andre metafysiske tanker om ting som ikke eksisterer (som gud og aksistens) i denne verden, men jeg lar ikke dette influere min epistemologi og andre viktige filosofiske tanker. Virkeligheten er det eneste man kan forholde seg til når man skal utvikle filosofiske teoremer som omhandler virkeligheten. Derfor tok Wittgenstein feil, matematikk og logikk kommer etter en erfaring av (og i) virkeligheten, og 2 + 2 er fire, da 2 er en betegnelse på to fenomener, og 4 er en betegnelse på fire fenomener (som tilfeldigvis har fått tildelt ordene to og fire). Fem maur er, og vil alltid være, flere enn fire elefanter. Fantasier og vrøvel etterlater vi til Platon, Kant og de andre psykopatene som ikke viser noen egenskaper til sanselig aktivitet.

Eksistens er eksistens, og jeg eksisterer. Kontekstuelt til eksistensen eksisterer alt som eksisterer. Illusjoner i eksistensen er subjektive, og kommer fra subjektet, subjektive erfaringer påvirker ikke eksistensen, men subjekters oppfatning av eksistensen. Min erfaring av eksistensen er individuell og kontekstuell, noe personlig, men jeg forholder meg til den som objektiv, fordi den er en erfaring av virkeligheten. Det er individene som kan være subjekter, påvirket av det subjektive, objekter er aldri subjektive eller subjekter. Objektene er uavhengig av subjektene, men erfaringen av objektene kan være subjektiv, for subjektene. Subjekter er eksemplarer av et kollektiv, individer er selvstendige erfarende vesener som kan foholde seg til hverandre og til virkeligheten. Subjektene er determinert av det subjektive, individer determinerer seg selv. Å gå vekk i fra virkeligheten er å subjektivisere skallen sin med løgn og bedragerier, slike mennesker som ser på seg selv som subjekter er psykotiske. Fornuftige mennesker er individer, med individuelle behov og erfaringer, ikke subjekter med forskjellig oppfatning av hva 2 + 2 er. Jeg bruker begrepet subjekt for å omtale eksemplarer av vilkårlige personer i en viss kontekst, for eksempel i psykologiske spørsmål. Når jeg snakker om en påpekt, konkret person omtaler jeg ham eller henne som ett individ, om jeg da ikke bevisst snakker nedlatende om personen. Vi er alle individer, og fortjener alle en individuell oppmerksomhet. Å subjektivisere en person er det samme som å ikke verdsette personens individualitet, som eksisterer i en virkelighet man er nødt til å forholde seg til. Å subjektivisere virkeligheten vil si å fornekte at den eksisterer for flere individer enn deg selv, eller din gruppe av subjekter.