Ord, begreper og logikk

En diskusjon med St. Paul

St. Paul har skrevet et mindre innspill som han har gitt direkte til meg og kalt 'Kritikk av Lebbe'. Her gjengir jeg hele skrivet med fortløpende kommentarer. Dette dokumentet er et viktig dokument for de som vil ha forståelse av min begrepsteori (inspirert av Objektivismen).

---

"Ord er symbolske. Setninger er symbolske. Logiske avhandlinger om ord og setninger blir derfor symbolske. Det er meningen bak, heller enn den logiske konstruksjonen av setningene, som er det viktige."

Ord er symboler, de er symboler på begreper, i likhet med for eksempel tegninger og bokstaver. For eksempel ordet 'stol' symboliserer begrepet 'stol' i likhet med at en tegning av en stol symboliserer en stol. Mens begrepet stol derimot er et allmennbegrep som inneholder abstraksjoner av alle essensielle likheter som eksisterer i mellom stoler. Setninger består derimot av sammensetninger med ord som peker på begreper. For at denne sammensetning skal gi mening må den følge en viss syntaks (gramatikk). Logiske avhandlinger som omhandler ting som er symbolske er muligens symbolsk, men igjen, logiske avhandlinger som omhandler konkrete ting blir da like konkrete. Selvfølgelig er det meningen bak som er det viktigste, derfor er det viktig å gjøre seg forstått. For å gjøre seg forstått burde man prøve å holde seg innenfor syntaksenes og begrepenes rammer.


"Fornuften skjønner at en kun kan tenke i nuet; logikken tror den er tidløs. Fornuften skjønner den kun kan være subjektiv; logikken tror den er objektiv. Logikken hviler i språk, i fortid og i fremtid; fornuften skjønner at språk ikke egentlig eksisterer og hviler i nuet."

Når du bruker fornuften (tenker fornuftig, i overens med virkeligheten) gjør du dette med symboler som peker på begreper. Symboler er da ord (hvis du kan ord) eller tegn (tegnspråk, som døve) eller 'indre bilder' (folk som ikke har lært seg noe språk). For at du skal gjøre dette mest fornuftig er det viktig å benytte seg av logikk, da logikk er regler for hvordan du skal 'tenke riktig'.


"Det er fornuftig at alt skjer når det skjer. Hvis du tenker på noe som skjedde i går, og lar situasjonen gå i reprise i hodet ditt, da skjer det faktisk nå i hodet ditt og ikke i går. Det skjer ikke i går. Det er ikke fornuftig at alt skjer når det ikke skjer. Logikken er bundet til fortid og fremtid via årsak og virkning. Fornuften trenger derimot ikke å si noe om dette, men bare registrerer det fornuftige."

"Fornuften registrerer det fornufige" er en sirkelargumentasjon og ugyldig.


"Ord er ikke absolutte. Jeg kunne lært mitt barn at en bil heter stol; og for den ville bilen hett stol. Og barnet ville ikke tatt mer feil en oss, som tror det heter bil."

Klart ikke, for begrepene er de samme. Du har bare byttet ut ordet. Men begrepene er de samme.


"Logikken hviler i at ting har navn som objektivt er. A er A det. Du kan ikke kalle A for B, for A er ikke B. Hvis A er bil og B er stol, så er en bil en bil, og en stol en stol.

Ordet stol(den første B-en) peker på begrepet stol(den andre Ben)."

En B peker ikke mot "en annen B" i logikken, i logikken er B B. Her kan vi faktisk gå metafysisk inn. To minstepartikler som er absolutt helt like er ikke de samme partikler og egentlig ikke helt like. Dette fordi partikklene befinner seg to forskjellige steder. Derfor kan A bare være A og ikke "peke" mot noe.


"Begrepet stol er det som eksiterer i den fysiske verdenen; og har ingen permanente navn. Det ordet som peker på begrepet ville fremdeles vært B om det hadde hett bil."

Et almennbegrep (som stol) eksisterer ikke i den fysiske verden. Det ordet som peker på begrepet ville vært det ordet som peker på begrepet, og ikke noe mer enn dette. A = A, A er lik A og "peker" ikke på "A".


"Problemet ligger altså ikke i logikken selv; men oppstår i subjekters oppfattelse. Alle oppfattelserer subjektive; men om du tror det er objektivt å bruke logikken så skjønner du ikke at det er absolutt ingenting som skiller den første Aen og den første Ben. Fornuften derimot får ikke subjekter til å missforstå; da den skjønner at alt er subjektivt. Logikk kan ikke fortelle at alt er subjektivt."

Problemet ligger i din subjektive oppfattelse, ikke hos de som forstår hva logikk dreier seg om, og er mer bevisste på begreper enn deg.


"De er begge kun ord som peker på begrepet, og kunne like gjerne vært byttet om."

Men ord er ikke begreper! Skjønner de ikke dette nå da?


"Men subjektene som bruker logikken tror ordet bil er begrepet bil, og at stol ikke er bil. Logikken sier ikke det, men alle som bruker logikken tror en kun kan kalle en bil for en bil."

Nei, det ser snarere ut som om folk som bruker subjektiviteten som tror at det dem tror er det dem tror. En som bruker logikken skjønner at det finnes flere språk enn norsk, og at vi har feks ordene bil og car på begrepet bil. En subjektivist som bare kan norsk derimot tror noe annet. Altså, lærer du en gutt at ordet bil peker på begrepet stol og omvendt, lærer du ham et eget språk som du har konstruert selv.


"Av den grunn får det de sier ingen mening. I logikken er det ikke meningen som ligger bak ordene somer det viktigste; men ordene selv. Derfor kan de aldri finne ut noe som helst om de ikke kobler fornuften opp i dette. De bruker fornuften, men tror at fornuften er integrert i logikken."

Fornuften er den som skaper logikken! For å tenke fornuftig må man anvende seg av logikken. For eksempel er det selvmotsigende å kalle seg selv subjektiv og fornuftig (noe du blir et fint eksempel på).


"Fornuften sier at meningen som ligger bak ordene er viktigere enn ordene selv."

Og meningen som ligger bak ordene er begrepene.


"Hobbes mente begreper var subjektive; vi danner begreper ut i fra vilkårlige likhetstrekk ved gjenstandene man definerer. Det er ikke egentlig noen konkret sammenheng mellom virkeligheten og ordene vi bruker. En definisjon er å sette et ord til å symbolisere og dermed avgrense en mengde. Når en definisjon avgrenser et begrep kalles det en realdefinisjon."

Nominalister sier at det ikke ligger noen essens (mening) bak begrepene, at begrepene (ja begrepene, ikke ordene) er vilkårlige, og dermed at definisjoner bare er vilkårlige. Altså kan en nominalist når han definerer noe bare avgense det han selv synes er vilkårlig for det han definerer, som "en tegnestift er skarp" eller "tegnestifter er farlige". Nominalister kan også knytte følelser til et begrep istedenfor å definere det, eller la et ord peke mot et annet begrep. For eksempel er det i dag vanlig å la ordet nasjonalisme peke mot begrepet nasjonalsosialisme, selv om nasjonalisme og nasjonalsosialisme er to helt forskjellige ting. Nominalister kan også bruke følelser til å avgrense begreper istedenfor definisjoner.

Begrepsrealister derimot vil at definisjonen skal avgrense det essensielle bak begrepet. Som når Aristoteles sa at "mennesket er et rasjonelt dyr" (hvor en nominalist kan si "mennesket er et dyr som har to øyne"). En begrepsrealist kan si "tegnestift er en stift som er produsert for å henge opp lettere ting i veggen, som for eksempel ark" (legg merke til at ordet tegnestift kan peke mot to begreper, dette var bare avklaringen av det ene begrepet).


"Men noen sier at, selv om det faktisk er rett, så hjernevasker denne nominalismen. De legger opp logikk som noe vi må følge. 'Når et ord får flere betydninger eller at et ord ikke lenger følger realdefinisjonen strider dette mot logisk definering av ordene. Når ordene ikke lenger har en realdefinisjon kan man bruke språket til å manipulere. Med nominalisme kan man lett sugere (påvirke) noen inn i en manipulasjon (en annen oppfatning av virkeligheten enn slik den faktisk er) for å oppnå en massepsykose.'

Den sammenhengen mellom ordene vi bruker og virkeligheten er vår tolkning av ordene vi bruker. Disse noen mener at denne tolkningen må følge logiske regler, men går det an? Vi har et problem med ord. Ord i seg selv er så små og har ikke plass til så mye. Hvis en vil si noe med stor betydning er det ikke så lett, det er som å helle en liter melk i et lite glass. Dermed må vi bryte logikken og si dine øyne er som sola, som består av tusenvis av kjernereaksjoner som lyser opp for hele vår moder jord. Men dette liker ikke disse noen. De velger å heller si dine øyne er som øyne, og inni ligger en ekkel slimete væske. Nhå; er ikke det romantisk?

Det er logisk å si det, men ikke fornuftig."

En begrepsrealist ville aldri sagt "dine øyne er SOM øyne", men "dine øyne ER øyne" da han nødvendigvis følger prinsippet A er A. En subjektivist og nominalist kan sikkert derimot hevde at A er SOM A. Samtidig kan en begrepsrealist si "dine øyne er SOM tindrende diamanter" helt uten dårlig samvittighet, da han ikke sier "dine øyne ER tindrende diamanter".


"Det ser ut som at disse noen lever i den illusjonen av at ord kan brukes objektivt. Vi selv skaper denne objektiviteten, og blir den ikke da subjektiv? Det er bare det at mange subjekter tolker det likt? Dette gjør det allment, men ikke allmenngyldig. Disse noen kan altså ikke være objektivister; det er en motsigelse. Men disse noen kaller seg objektivister."

Objektivister (med stor O) er de som følger Ayn Rands filosofi, mens objektivister (med liten o) mener at den objektive verden er uavhengig av virkeligheten. Selv er jeg begrepsrealist, og er inspirert av Ayn Rand i hennes begrepsteori, men jeg er ingen Objektivist da jeg skiller meg (nærmest radikalt) i fra hennes metafysikk, og også andre mere og mindre viktige punkter mange steder i hennes filosofi. Jeg mener at en realdefinisjon skal være objektiv, og med objektiv mener jeg at den skal avgrense ALT som faller inn under begrepet, og ikke utelate noen, samtidig som andre begreper ikke detter under denne definisjonen. For eksempel realdefinisjon til ordet "stol" må være slik at den innebærer alle typer stoler, som lenestoler, kontorstoler og pinnestoler. Å si "en stol har fire bein, og du sitter på den" er subjektiv og nominalistisk, da den ikke innebærer alle stoler, og fordi det like gjerne kunne vært en krakk og ikke stol.


"Det viktigste er endog ikke hvordan du sier det, men hva det er du sier. En kan ikke tillate seg å være kjedelig, budskapet skal frem. Ord i seg selv er bare lyd, men vi kan tolke lyden. Om du bruker logikken så blir en forvirret av om teksten er skrevet poetisk for å ikke gjøre den kjedelig. Disse noen hater subjektivister som prøver å piffe opp teksten; som Kierkegaard. Kun med fornuften kan den logiske meningen kommer fram."

Selv 'hater' jeg ikke Kierkegaard. Jeg er sterkt uenig i hans metafysikk og epistemologi, men synes også han har kloke ting å si andre steder. Å bruke ord og begreper til å skape bilder, som man gjør i poesi, er ikke feil eller galt. Selv skriver jeg poesi, og vi kan jo se på et (faktisk postmodernistisk) dikt jeg har skrevet selv:

mareritt

røde plommer
most
mot en hard
varm asfalt

lukten av
foråtnelse
bres gjennom
den klamme lufta


Vi ser her at jeg åpenbart ikke skriver om plommer, asfalt eller råtten klam luft. Jeg prøver å skape et bilde av en mareritt-aktig følelse ved hjelp av bildet om røde moste plommer. Hovedpoenget er likevel at de forskjellige begrepene som jeg peker på med ordene "rød", "plomme", "most", "hard", "varm", "asfalt" etc må ha definisjoner så folk skjønner hva jeg mener. Det kalles assosiasjonsteknikk.


"Men la oss ta disse noen på alvor, og se på paradokset de ikke kommer unna om de virkelig skal gjennomføre en objektiv filosofi:

Ord i seg selv har ingen konkret mening, men vår oppfattelse av dem er ganske allmenne. Hvordan ellers kunne du lest dette? Jeg vil dele ordene i tre deler. Ord som peker på konkrete begreper/konsepter(ball, hus, bil, er, har osv), ord som peker på abstrakte begreper/konsepter(kommer, var, glad, rettferdighet, gud osv) og fyllord. Hvilken seksjon et ord er i avhenger av sammenhengen. Hvis du skal lage en objektiv filosofi kan du ikke bruke ord som peker på abstrakte begreper. Abstrakte begreper kan kun tolkes subjektivt; vi kan tolke objekter objektivt, men ikke abstrakte begreper. Å tolke objektivt betyr å tolke upersonlig og allmenngyldig. Men dette er umulig; gjennomfører du det må du gjøre det på en subjektiv måte; om du da ikke gjør som jeg skal demonstrere nedenfor.

Tingene som er, de er. De eksisterer objektivt de er objekter. Men alt som kommer til å være, eller som har vært; vell de er ikke(de var eller vil være). Så de eksisterer bare i ens oppfattelse; i hukommelsen eller fantasien. Derfor er var og kommer ord som peker på abstrakte begreper; de eksisterer ikke konkret. Bare det som eksiterer akkurat nu kan det vises hensyn til for en ekte objektivist(hvis noe som var fremdeles er, f. eks. en stein, så er den).

Fordi fysikken bruker abstrakte begreper er det metafysikk. Dette må en ekte objektivist mene. Siden all politikk bruker ord som rettferdighet, likhet osv er det ikke gyldig. Heller ingen lover er gyldige. En objektiv oppfattelse leder til egoisme, hedonisme og nihilisme. Ingen moralske konsepter betyr noe, bare ens egne følelser blir tatt hensyn til. Følelser og tanken er kun kjemiske prosesser i kroppen/hjernen; så vidt vi vet(og det vi vet er jo det eneste vi kan forholde oss til, om vi skal gjøre det objektivt). Derfor er verdenen mekanisk-deterministisk; og hva er da bruken for psykologi, filosofi osv om fri vilje ikke eksiterer? Ordene fri og vilje er og ord som peker på abstrakte begreper. Og abstrakte begreper kan ikke verifiseres helt, og derfor kan de ikke tas hensyn til."

Abstrakte begreper vil si begreper som vi peker mot ting vi ikke kan direkte sanse, som rettferdighet, frihet osv. Men nettop fordi de eksisterer så ligger det en mening/essens bak ordene, og en realdefinisjon vil avklare denne meningen. For eksempel at rettferdighet er prinsippet om ikke å skade noen mot deres vilje, og at frihet er at man kan gjøre slik man selv vil. Disse meningene som ligger bak er objektive, og med en gang denne meningen forandres snakker man egentlig om et annet begrep. For eksempel har dagens politikk nominalisert begrepet rettferdighet, slik at ordet peker mot begrepet likhet. I Objektivismen, som du peker mot, bruker man ikke følelser for å definere noe, som du påstår senere. Man bruker fornuften og rasjonaliteten, som går foran følelsene (og også 'programmerer' følelsene).
At verden følger mekaniske regler sier noe om at noe (naturlover) styrer verden.

Du hevder videre at verden er mekanisk deterministisk, for så å konkludere at viljen er determinert likeledes. Du tar altså et standpunkt ved at du undersøker et saksforhold, for så å vurdere argumenter, og for så igjen velge det standpunkt som argumentet best støtter opp om. Du bruker determinismen som korrekt standpunkt og motsier deg selv.

"Helt til slutt vil jeg si at fornuften er logisk, men logikken trenger ikke være fornuftig. Ved å atskille fornuft og logikk skjønner en at fornuften snakker om antagelser, mens logikken snakker om viten. Og som du vet, fra grunnlaget for all filosofi, så er det ikke mulig å vite noe. Logikkens har faktisk kun funnet ut at den ikke kan finne ut noe, fornuften visste dette og har funnet ut at en kan anta. Paradokset blir at en med forståelsen av fornuft blir de med kun forståelsen av logikk logisk overhevet. Hevet over logikken. De intellektuelle er av den grunn meg intellektuelt underlegen."


Fornuften bruker logikken, logikken kan derimot ikke 'bruke' fornuften, da logikk er en avgrensning med regler om hvordan du tenker riktig. Grunnlaget for all subjektiv filosofi sier at man ikke kan vite noe, men det hele er i virkeligheten en eskapisme. En realist hevder at eksistensen eksisterer, (uten å ha sagt noe om hvorfor eksistensen eksisterer, derfor ulike retninger av aksiomet A = A, som Objektivisme og Aksistensialisme). En subjektiv realist vil si at verden er objektiv, men subjekter har forskjellige tolkninger av verden. En subjektivist derimot hevder at verden nærmest avhenger av subjektet, som om subjektet er en slags gud. En vanlig subjektivistisk argumentasjon er for eksempel (i ditt tilfelle) at subjektet kan påvirke virkeligheten (som den artikkelen du har referert til om kvanteteori på vgd). Poenget er bare den at selv om subjekter påvirker virkeligheten, så betyr ikke det at virkeligheten er subjektiv. Hvis jeg tar en stein og kaster den, er ikke verden subjektiv. Om jeg flytter på steinen uten å være nær den, benytter jeg meg av andre krefter enn min egen muskel-kraft. Det betyr ikke nødvendigvis at verden er subjektiv.