Subjektiv metafysikk

Med subjektiviteten kan man ikke fastsette hva som skaper selve subjektiviteten, man kan altså aldri bygge opp noen egentlig metafysikk med en subjektiv erkjennelsesmetode. Man kan derimot velge å tro på et fundament ved hjelp av subjektiviteten, som Kierkegaard utdyper i "Afsluttende uvidenskabelig efterskrift til De Philosophiske Smuler" hvor han her forsvarer en kristen tro ved hjelp av subjektiviteten. Et problem innen en subjektiv tankegang er hvorvidt man skal erkjenne sannheten i vitenskapelige undersøkelser. For å erkjenne at en undersøkelse av virkeligheten er sann, må man ikke da godta at verden er objektiv, og ikke subjektiv? Ytterste konsekvens i subjektiviteten vil være å benekte alt annet enn sin egen eksistens, at alt rundt er innbilt. Man kan i subjektiviteten aldri benekte subjektet, som erfarer enten via illusjoner eller observering av en reell virkelighet. Kan man da i subjektiviteten forklare hva som fremstiller subjektiviteten, eller rettere sagt subjektet? Kan det som metafysisk har skapt subjektet være subjektivt? Det ville virke selvmotsigende, da man ikke kan subjektivt erkjenne hvordan man subjektivt erkjenner.

En viss subjektivist med nick PerryParkas har tidligere utbasunert at han ikke stoler på noen filosofisk system som bygger på et utsagn som ikke kan bevises. Jeg skulle da mene han spesielt snakket om Aristoteles og senere Rands påstand om at verden eksisterer. Det jeg lurer på er hvordan en subjektivist starter med å bygge opp sin filosofi. For meg går det klart frem at man ikke kan bygge opp ett filosofisk system uten noen utgangspunkt eller formål. Hvis utgangspunktet skulle være hva subjektet erfarte, skulle ikke det være virkeligheten? Jovisst sier subjektivisten, det er den subjektive virkelighet. For "virkeligheten for meg er ikke det samme som virkeligheten for deg". Når jeg i en diskusjon med subjektivisten drincubus spurte hva man egentlig mente med et slikt uttrykk svarte han at en hylle kunne virke høy eller lav ettersom hvor høy eller lav subjektet var. Mener man at subjektiviteten da er bestemt av det fysiske? Dette virker for meg som en merksnodig slutning, da jeg trudde subjektivisme handlet om snarere det motsatte, at det fysiske (for subjektet) ble bestemt av subjektet.

Det står for meg uklart om hvordan man subjektivt kan avklare metafysisk hva det vil si at et subjekt eksisterer. Jeg skjønner heller ikke hva som skal være formålet med en subjektivistisk holdning innenfor metafysikk og epistemologi. Det går gjentatte ganger klart frem at man ved mange systemer kan orientere seg helt fint med en objektiv oppfatning av hvordan systemet fungerer, som for eksempel i dataprogrammering. Man kan med subjektiviteten benekte datamaskinens eksistens, men man kan aldri få et dataprogram til å oppføre seg annerledes enn det den er programmert til. Lager man derav en variabel A og sier den er 4, for så deretter å si at B er lik A vil man alltid få tallet 4 når man ber datamaskinen om å printe variabel B. Om en subjektivist i sannhet tror (eller subjektivt vet) at datamaskinen vil printe tallet 5 hjelper ikke dette på utfallet.

Man skulle da automatisk tro, at siden et dataprogram er en del av virkeligheten, skulle man finne og utnytte lignende regler i virkeligheten. Slik kan man for eksempel fastsette konkrete naturlover, og deretter observere hvordan virkeligheten fungerer. Hvis man da bestemte seg vilkårlig for bestemte mål ut i fra dimensjonene, for eksempel meter, kvadratmeter og kubikkmeter, skulle man avgjøre en hel del om det rommelige uten uenigheter. På samme måte skjønner jeg at man i sannhet kan avgrene, definere og bygge opp et språk med begreper, som til alle tider skulle ha den samme betydning for alle subjekter. Man kan selvfølgelig være uenig i navnet på et begrep, men har man først klarlagt hvor langt en meter er, så er en meter så langt. På samme måte vil 'sulten' si at man er i en slik tilstand at kroppen sier i fra at man trenger mer mat, og man kan til og med legge til at dette er en nødvendighet for at subjektet skal overleve. Således burde man kunne bygge opp ett system med begreper som skulle være klart for de fleste å forstå. Dog, de subjektivister jeg har støtet på selv har forsvart sin subjektive epistemologi med relativisme (slik som drincubus begreunnet forskjellig virkelighetsoppfattelser ved hjelp av relativisme); de sier at begreper inneholder flere punkter i sin definisjon og at subjektene legger forskjellig vekt på hvert punkt, slik at begrepene bare er tilnærmet like for de ulike subjektene. Jeg kan ikke mindre forstå meg på en slik problemformulering: forskjellige individer kan ha forskjellige terskler på når de føler seg sultne. Alikevel går det klart frem at de aller fleste skjønner hva det vil si å være sulten.

Hva har så epistemologi med metafysikk å gjøre? Jo, hvordan kan man avklare verdens eksistens uten begreper og en kommunisering? Jeg ser at man i en subjektiv tilværelse lever ganske avsondret fra resten av verden. Det ser ut som om alle subjektivister i sin fundamentalitet mener at mennesker i sannhet ikke kan kommunisere med hverandre, da begreper og virkeligheten fortoner seg forskjellig fra subjekt til subjekt. Hvordan da verden skulle fungere slik som den nå gjør, skulle være vanskelig å fatte.

For å få en dypere forståelse av hvordan man med subjektiviteten skulle finne ut av metafysikken, må man først få en tydelig inngrensning og begrepsforklaring om hva som er metafysikk. Dette fører ut i første problem da metafysikk anskuelig i subjektiviteten er hva subjektet måtte erkjenne hva metafysikken er, uavhengig hva slags definering jeg her kom med. Dog, de subjektivister jeg har støtet på selv har som sagt forsvart sin subjektive epistemologi med relativisme. Den relativistiske utgangspunktet er ikke helt det samme som den nominalismen som for eksempel Hobbes definerte, at de forskjellige begreper kun var fordelaktig å bruke i de forskjellige situasjoner og ikke hadde noen egentlig betydning. For en subjektivist derimot må et begrep ha den betydning som nettop subjektet hevder at den har! Vi ser her at subjektivister da følgelig også kunne ha en Hobbes-nominalistisk syn på begreper, hvis de tror dette. Det har altså ingen hensikt å definere «metafysikk» overfor en subjektivist.

Man kan si at man i metafysikken i sannhet vil avklare hvilket fundament hele våres tilværelse er bygget på, og hvordan dette fundamentet fungerer. Således vil de fleste i dagens vitenskapelige og teknologiske samfunn støtte sitt syn ut i fra hva vitenskapen skulle på nåværende tidspunkt mene er sant. Desverre viser det seg over tid at også vitenskapsmenn kan ta grundig feil. I vitenskapen er det også slik at man på de mest fundamentale teoriene fremdeles ikke er helt enige. Dette er alle gode argumenter for subjektivisten, i hvertfall øyensynelig. Men desverre er det slik at man kun kan ta feil av virkeligheten om virkeligheten er objektiv.

En nødvendig objektiv sannhet innen metafysikken er at virkeligheten faktisk eksisterer. Dette er et prinsipp som kan spores tilbake til Aristoteles og den blir fremstilt med den algebraiske læresetning A = A. Denne simple formulering er det som står bak all logikk, og i nutiden da også datateknologien, da den er bygget på de logiske regler. Subjektivisten derimot vil hevde at A = den subjektive oppfatning av hva A er. Det går ut i fra at man i Subjektiviteten aldri kan lyve om man selv skulle tro på hva man selv sier. Man lyver kun hvis man sier noe man selv ikke tror på. Vi ser herav at min inledende konklusjon at man i subjektiviteten aldri kan ha en oppfatning om hva som skapte subjektet, annet enn den subjektive oppfatning, som formodentligvis er forskjellig fra person til person. Spørsmålene nå er som følger: Hvordan vil dette fundamentale synet på virkeligheten influere den subjektives syn på andre retninger innen filosofien, som for eksempel epistemologi.

Konklusjonen min må bli at det egenlig ikke er noen vits i å lese en subjektivists ressonementer og argumenter. De forholder seg ikke til logiske prinsipper. Jeg tror ikke at vitenskap eller datateknologi ville vunnet frem hvis alle var subjektivistiske, fordi subjekter neppe kan ha noen troverdig formening om årsak/virkning.