Tanken og moral
Skrevet av Lebbe

Tanken
Det er noe rart med enkelte tanker. Mange tanker oppstår, men svært få av dem overlever. Jeg kan få en tanke, og jeg kan prøve å formidle denne tanken videre igjen, så spørs det om denne tanken vil leve om - la oss si hundre eller tohundre år. Hva er det som får en tanke til å leve videre? For at den skal kunne dette, må den bli videreformidlet, via ord, bøker, og media. For at noen skal gjøre dette, må det være noe ved tanken som fenger, og som motiverer folk til å bringe den videre.

En tanke kan si masse rart. For eksempel kan en tanke si "det eksisterer en gud, som har skapt oss", og en tanke kan si "samfunnet er primært bygget opp av individer" osv. Tanke kan også komme i en kontekst, og i et ressonement, og gjerne er det disse ressonementene som får en tanke som helhet til å overleve. For eksempel - tanken om gud er kanskje interessant i seg selv, den svarer jo mange ubesvarte spørsmål uten de største anstrengelser. Alikevel kan man legge på flere tanker - tanken om at vi kommer til himmelen om vi handler "godt" og tanken om at det også finnes en djevel, som straffer folk som handler "ondt". Disse tankene gjør at tanken om gud blir enda mer "fengende" og på sikt føre til at enda flere mennesker får høre om den, ingen vil jo dø, men heller komme til himmelen. Av tanken om helvete, så ser vi at man lett kan manipulere og hjernevaske mennesker med slike tankebygninger.

Når man får servert slike ideer, kan det være lurt å tenke "hvordan vet jeg at denne tanken er korrekt?". Har du sett gud før? Hvis ikke er det jo opp til hvem som helst å sette sammen ulike ressonementer, for å få folk til å tro på, og videreføre, sin egen tanke. Resultateter av slike kan man for eksempel få servert her. Små tekster, som starter med følelses-appelerende sannheter og "sannheter", og en alternativ virkelighet på hvorfor disse "sannhetene" er der, og hvordan man kan fjerne dem. Man får en løk som man kan sitte og skrelle, men få ikke noenting igjen av.

Hvis man derimot baserer tanken på erfaring, og forsøker å gripe tanken omkring virkeligheten, er det ikke gitt at dette vil skje. Det å basere seg på rasjonelle iaktagelser fra virkeligheten, og følelsesmessige tanker og ressonementer omkring en tanke man vil beskytte - blir to vidt forskjellige ting. Når man prøver å forholde seg til virkeligheten, og ikke vilkårlige (subjektive) tanker man får servert, så sitter man til slutt igjen med naturlige rettigheter, og ikke følelsesmessige krav om at individet må underslutte seg kollektivets godkjente tanke.


Moralen

Når et menneske berører naturen, skjer det en interaksjon. Du kan kaste en stein bortover bakken, du kan så et eplefrø, og du kan traske rundt i naturen. Du gjør en aktiv handling, og handlingen gir en konsekvens. Samtidig lever du som et menneske på jorden, og for å fortsette å leve, må du handle på en slik måte som gjør at du overlever. I basis handler jo dette for eksempel om at du må spise, for ikke å sulte i hjel. På denne måten så faller det seg selvfølgelig naturlig at du må handle for å overleve.

Et menneske kan bare svare for sine egne handlinger. Bare individet vet hva hans egne behov er, - et kollektiv kan aldri vite dette. Enhver avvisning av egoet, er en avvisning av livet selv. Bare jeg, som et individ, kan bestemme hva jeg skal gjøre med mitt liv, og hvordan jeg skal bruke mine penger. Jeg tror at et menneske er i stand til å leve sitt eget liv, men jeg tror ikke at et kollektiv kan administrere et individs liv og penger til det beste for individet. Kun et individ har følelser og behov, aldri kollektivet.

For meg er det naturlig at mennesket har rett til å handle for å overleve, og eiendomsrett er en følge av dette igjen. Hvorfor? Hvis jeg planter et frø, og høster av planten dette frøet gir meg, så er min handling en betingelse for plantens eksistens. Jeg har rett til å bruke mitt hode, jeg har rett til å produsere mine egne verdier, og jeg har rett til akte mine egne produkter. Ingen personer har en naturlig rett til å ta fra meg mine produkter!

Straks man aksepterer at myndighetene kan berøve noen individer deres rett til eiendom, så finnes det ikke lenger et grunnstøtt fundament til å forkaste den komplette bemektigelse av privat eiendom. Derfor kan man hverken godkjenne prinsippløs utilitarisme, eller flertallets makt over individet. Fjerner man moralens objektivitet, er det ikke lenger rettferdigheten som bestemmer hvem som har rett til hva, - slike bestemmelser blir overlatt til de mektigste pressgruppene. Slik bygges diktaturer sten for sten, og måten å motsette seg diktaturet er den objektive moral - kapitalisme.